Har vi glemt samfunnskontrakten?

NB: Dette er et innlegg i spalten «Slik har vi det nå», hvor et utvalg av lokalbefolkningen skriver om løst og fast, stort og smått. Innholdet representerer spaltistens meninger. 

Dette blir «en gammel dames skråblikk» på dagens situasjon.

For ja, jeg er faktisk født i «gamle dager». Derfor tilhører jeg dem som kommer trekkende med historien om hvordan det var før. Og det tenker jeg er helt greit.

Noen stønner når de hører historiene om den gang da. Vel, vi var ikke hakket bedre. Vi som ble født rett etter krigen, ble også fortalt om hvordan det var før og under krigen, og vi viste også tydelig at disse historiene kjedet oss. «Ja da, ja da. Vi har hørt det før»!

Men historien ligger der, og etter hvert tar man et tilbakeblikk. Se bare på kinoene. De fylles jevnlig med filmer fra krigen og folk strømmer til. Det er nemlig sånn at det er ikke spesielt smart å vandre inn i fremtiden uten å ta med erfaringer fra fortiden. Så dersom jeg hører noen ønske at historiefaget bør ut av grunnopplæringen i skolen, er det grunn til å bli bekymret,

Da må i alle fall politikere slutte med å si at de skal lære av «noe», for dette de skal lære av, ligger jo nettopp som erfaring i historien.

Mine barndomsår var preget av at vi skulle bygge opp landet etter en krig. Da satte noen kloke mennesker seg ned og formulerte en samfunnskontrakt. Ved å gå tilbake i historien og se hvordan samfunnet så ut før krigen, ble det tydelig at de måtte bygge opp tjenester som staten tok ansvaret for parallelt med næringsliv. 

Det måtte skapes et godt fundament for hele befolkningen.

Det betydde sosialkontor i stedet for forsorgen, boligkooperasjoner som OBOS, slik at folk fikk egne boliger, et trygdesystem som tok vare på alle, skoler, gratis studier og så videre.

«Kontrakten» gikk i all enkelthet ut på at næringslivet fortsatte å drifte og bygge bedrifter, mens staten tok ansvaret for å bygge opp tjenestene og bemanne disse. Disse som tok ansvaret for å drifte og serve de offentlige tjenestene, ble lønnet av skattemidlene og avgiftene staten disponerte.

Og det fascinerende med dagens blikk på den situasjonen er at alle (nesten, da) betalte med sin skatt med stolthet. De opplevde at de fikk mye igjen.

De bygde til og meg jernbane fra Oslo til Bergen. Og utviklet oljeindustrien. Samfunnskontrakten fungerte.

Så ble det lille landet vårt fryktelig rikt med penger på bok og bildet av Bør Børson dukker opp i hodet mitt. Tallblindhet angriper dem som skal håndtere dette. Milliarder flakser av gårde rundt omkring, mens vi konstant hører om dårlig økonomi hos den delen av samfunnskontrakten som skal sikre befolkningen et trygt fundament. 

En ny yrkesgruppe stormer fremad - makroøkonomene. De kan smilende fortelle hvorfor pengesekken må strupes lokalt. Vi tjener så godt – gjennomsnittlig. Det siste sier de ikke, men det deles fortsatt ut mat hos Røde Kors og andre hjelpetilbud.

Det som har overskygget de fleste debatter i dag, er at alt dreier seg om hva alt koster. Man bygger ikke lenger et samfunn i fellesskap. Nå bygges det mye på tross av hva folket vil. Og det er ikke lurt dersom en ønsker et godt land eller en god kommune. Vi blir lett litt trassige da.

Jeg er som vanlig optimist. Vi kan fortsatt klare å komme oss tilbake til samfunnskontrakten som har blitt litt lefsete i kantene. Men vi trenger den for å få tilbake eller beholde dugnadsånden. Dropper vi den, er jeg redd mye gratisinnsats blir borte og det blir lengre frem til vi stiger på lykkeskalaen.

Jeg er heldig som bor her jeg bor og får lov til å holde på med OPAL . Gleden av å se barn og unge «vokse», skinne på en teaterscene, bygge nye nettverk (dette gjelder også de voksne) og kjenne så mange positive og morsomme mennesker, er nemlig også en del av samfunnskontrakten.

Og sist men ikke minst – jeg får lov til å dele mine tanker med dere ved hjelp av vår eminente lokalavis.

Bibbi Neergaard