– Hvor er det blitt av det politiske mangfoldet?

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. 

Demokratiet i Norge er enestående.

Vi har en flora av politiske partier. Det er ni politiske partier på Stortinget, av og til enda flere i kommunestyrene.

De politiske partier har blitt stiftet fordi mange mener at enkelte saker i politikken har fått for liten oppmerksomhet. Og så får vi en fargepalett med mange farger, rødt og blått, gult og grønt, - og mange flere. En blomsterbukett i alle regnbuens farger. 

De mange politiske partier har sine hjertesaker som skal løftes fram, og skape et bedre samfunn. De fleste partier vil i utgangspunktet kjempe for sine hjertesaker og «utgjøre en forskjell».

Og resultatet kan bli ganske bra. Vi har et vel fungerende demokrati, må vite.

Koalisjoner og blokker

Fungerer det virkelig slik?

Når partienes representanter har funnet sine stoler i salen oppstår det koalisjoner, og det er naturlig. «Støtter dere oss i vår hjertesak, - så støtter vi dere i deres hjertesak». Dette burde kunne fungere.

Men så oppstår det blokker, hvor de små partiers identitet og særpreg viskes ut.

Over alt i politikken handler det om de «Blå-blå» de «Rød-grønne». Slik har det blitt hele veien fra Stortinget til kommunestyresalen. Kameler svelges på tvers og mange små partier blir stemplet som «haleheng» til de store partiene i norsk politikk.

I valgkampen kom spørsmålene: «Støtter dere de røde eller de blå?»

Da svarer jeg : «Jeg støtter det partiet som støtter oss, så vi får igjennom våre hjertesaker».

Mange var tilfreds med svaret, men noen ga seg ikke : «Jeg vil ikke stemme på dere hvis dere samarbeider med Fremskrittspartiet». Andre sa det samme, men gjeldende Arbeiderpartiet eller Høyre. Hva som var våre hjertesaker var mindre interessant enn hvilke partier vi samarbeidet med(!).

Hvorfor er det blitt slik ? Jo, fordi man i kommunestyresalen ofte har to blokker, hvor de største partiene er svært dominerende, og de mindre nesten usynlige. Og vi snakker om to blokker og «samarbeidsavtaler». Forsøkes det å komme med en uttalelse vedrørende hjertesaken til det lille partiet, kommer spørsmålet: «Er samarbeidet i ferd med å sprekke?»

I Eidsvoll skjedde det som ikke skulle skje, og Pensjonistpartiet brøt ut av sin koalisjon fordi de ville kjempe for sin sak, - for det program de gikk til valg på. Nå har ikke den styrende koalisjon flertall lenger, men må søke støtte hos andre partier, fra sak til sak.

Dette kalles demokrati.

Arild Jahren