Da mørket tok Kolbotn
Helvetes porter ble åpnet på Kolbotn lørdag 11. april. Og folk elsket hvert eneste sekund av det.
– Dette er… ja, hva faen betyr hedning nå igjen?
Den pur unge vokalisten ser spørrende på gitaristen sin. Scenerøyken ligger tett over sal 4 i Kolben denne kvelden, og et publikum på samme alder som bandet ler. Vokalisten ler også, for høytidelig har aldri noen beskyldt metal-musikere for å være.
– Ja, ja. Samma faen! Dette er «Hedning»!
Gamle-Erik rundt hver sving
Hadde denne artikkelen blitt skrevet tidlig på 1990-tallet, ville den trolig vært full av moralsk panikk om villfaren ungdom med mord i blikket og Satan på hjernen.
Kalenderen viser derimot 2026, og den moralske panikken rundt svartmetall (black metal – journ.anm.) er heldigvis en saga blott for alle andre enn særdeles religiøse individer, som nok ser Gamle-Erik rundt annenhver sving.
Denne kvelden i Kolben tilhører nemlig ungdommen. En ungdom som holder foreldrenes musikk høyst levende og vital. Helvetes porter er i sannhet åpnet på Kolbotn denne kvelden, og samtlige i publikum elsker det av hele sitt hjerte.
En kveld for det ekstreme
I samarbeid med bandet «Hevn» har Nicklas og Mette Erdal fra festivalen Hellbotn invitert til en konsert litt utenom det vanlige.
Festivalens publikum er i stor grad menn og kvinner som pusher 50, i sorte skinnjakker og ofte med langt hår, som er hakket mer gråstenkt enn i glansdagene.
«Dødsmesse», som kvelden er blitt døpt, er derimot et arrangement for alle aldre, og den domineres av ungdom som elsker den hardere delen av musikken. Dette er en kveld for ekstreme uttrykk og ekstrem musikk.
Back to the 90s?
Dersom vi ikke visste bedre, skulle vi tro vi hadde ramlet rett inn i ekstremversjonen av «Back to the 90s». For her er det ungdom som går kledd i sorte skinnjakker, «battle vest» og t-skjorter med logoer fra ymse band. Band som i stor grad hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet.
Vi snakker Bathory, Venom, Darkthrone, Mayhem, Emperor, Cannibal Corpse og Metallica. Artister som i stor grad er kjente i sjangerne thrash-, death- og – ikke minst – black metal.
For Dødsmesse handler nemlig om det. Den ekstreme musikken. Og selv om bandene i stor grad tilhører foreldregenerasjonen, omfavner de vel 90 ungdommene i salen det med hud og hår.
Troll, skog og mørke
Band med navn som «Svartilaagen», «Tyranny», «Machine», «Ondartet», «Sepsicity» og lokale «Hevn» står på plakaten. Medlemmene ser beintøffe ut, der de har sminket seg med liksminke og blod. De har nagler og patronbelter. En stil de har kopiert fra musikere som for lengst har pushet både 50- og 60 år.
Musikalsk står de på ingen måte tilbake for noen. Gitarene er akkurat så skarpe som de skal være når svartmetall skal spilles. Vokalen er både brølende og dominant. Tekstene er umulige å tolke – annet enn at man forstår at dette handler om død og fordervelse. Om troll, skog og mørke.
Men akkurat slik skal det jo faktisk låte!
Bekymret kommunepolitiker
Det headbanges både på scene og i sal. Det svettes. Det dannes mosh pits foran scenen og stemningen er brutal og intens mens musikken pågår.
Så fort musikken stopper, derimot, er det som om ungdommen går tilbake til å bli dydsmønstre. De er høflige. Det klemmes. De ler og har det moro, og spiser karamellene Nicklas og Mette har lagt ut på bordet.
De trekker til og med ut i solen og ligger på plenen eller setter seg på benkene foran Kolbotnvannet og nyter denne vårlige lørdagen. For selv om de ser skumle ut, så er de bare helt normal og sunn norsk ungdom. Ungdom som elsker det ekstreme musikken har å by på.
En lokal kommunestyrepolitiker passerer ungdommene i en av pausene, og ser på dem med den samme skepsisen vi selv ble møtt med da vi var 16-17 år gamle. Da langt hår og svart skinnjakke var vår uniform.
Akk, noen ting endrer seg aldri.
I mammas trygge favn
– Har du husket å spise før du skal på scenen, vennen min?
En av de mange foreldrene i salen formaner sin liksminkede og naglekledde pode, like før den håpefulle skal opp og motta sine jevnaldrenes beundrende blikk og gunst.
Selv om de er de aller tøffeste her i kveld, er de ikke immun for foreldrenes formaninger. Den unge musikeren ser seg litt forsiktig rundt, som for å forsikre seg om at ingen av vennene hører mammas oppfordring om å passe på næringsinntaket.
Et noe oppgitt «ja», slik bare tenåringer kan si det, kommer ut av munnen. Og poden får en kjapp klem av mamma – selvsagt kledd i bandets t-skjorte – og sendes opp på en scene badet i dunkelt lys og scenerøyk.
Og når første tone slås, er «mors beste barn» det aller siste man tenker på. Dette er tøft, rått, brutalt og deilig å høre på – også for de få av oss i salen som kjenner at det lange håret vårt ikke er like tøft lengre, og t-skjortene har økt vesentlig i størrelse siden glansdagene våre.
Vesentlig bedre enn sitt rykte
Når kvelden til slutt er over, sitter vi igjen med en slags følelse av deja vu. At vi har vært vitne til noe helt spesielt. Slik det nok var for de heldige som så Mayhem på Jessheim. Som så starten på Darkthrone. Som hørte Satyricons «Mother North» fremføres for aller første gang.
For glem ikke at de gutta ikke var stort eldre enn gjengen som stod på scenen denne kvelden. Og der de gamle konsertene ble svøpet inn i mytologien, er det godt mulig at denne kvelden også vil få et stort kapittel når nye historiebøker skal skrives.
Vi kan uansett si at om de ungdommene som var i Kolben er representative for den oppvoksende generasjon, så er dagens unge vesentlig bedre enn sitt rykte.
Fremtiden er lys, men musikken er fortsatt bekmørk.
