Historien om HV-huset: Fra slit, krig og samhold til stengt dør
Den gamle Høyre-lederen Jan Petersen sa en gang at «denne kommunen har egentlig ingen historie». Historien om HV-huset forteller noe helt annet.
– HV-huset er mer enn en bygning. Det bærer vår nære historie, sier Halvor Stormoen til Oppegård Avis.
Han har skrevet et omfattende historisk notat til kommunen som et innspill i arbeidet med å vurdere vernestatus for bygget. Her trekker han lange linjer – fra nødsarbeidet på harde 1930-tallet , via krigsårene og dugnadsinnsatsen etter krigen, til huset ble et samlingspunkt for hele lokalsamfunnet.
– Det handler om identitet, fellesskap og historie, og det er en institusjon og en bærer av tunge kulturhistoriske elementer, sier han.
Dette er også i tråd med Riksantikvarens bevaringstrategi, som vektlegger kulturmiljø som bærere av identitet og fellesskap for både bygder og byer.
HV-huset er mer enn en bygning. Det bærer vår nære historie.
Fra nødsarbeid til fellesskap
Historien starter lenge før huset ble reist. På 1930-tallet var området preget av arbeidsledighet og nødsarbeid. Veier ble bygget for hånd, og folk fra ulike bakgrunner møttes i tungt arbeid.
– Det vokste fram et sterkt samhold og en stolthet over det man fikk til sammen, skriver Stormoen i notatet.
Dette fellesskapet ble avgjørende både under krigen og i etterkrigstiden.
– Den viljen til å stille opp for hverandre ble et fundament for hele lokalsamfunnet, forklarer han.
Krig, forsoning og dugnad
Under okkupasjonen deltok mange fra området i motstandsarbeid. Etter krigen skulle lokalsamfunnet finne tilbake til hverdagen, også med dem som hadde stått på motsatt side.
– Det ble gjennomført med en holdning og etikk det står respekt av, skriver Stormoen.
Han mener nettopp denne evnen til forsoning er en viktig del av husets historie.
– Det er i denne konteksten HV-huset får sin sterkeste verdi som kulturminne og holdningsskapende kunnskapsformidler, sier han.
Selve huset ble til gjennom en lang dugnadsinnsats. En tidligere tyskerbrakke ble hentet fra Oslo, og materialene fraktet til tomta på Solbråtan.
– Deretter sto man foran nesten 15 år med dugnadsarbeid, skriver Stormoen.
Alt fra transport til bygging ble gjort på fritiden. Også ungdom deltok, og mange fikk sitt første møte med både Heimevernet og skytterlaget her.
– Dette er kanskje det sterkeste symbolet på samholdet som var skapt i bygda, sier han.
Grendehus i generasjoner
Fra slutten av 1960-tallet ble huset et naturlig samlingspunkt i lokalmiljøet. Her var det møter, øvelser, fester og markeringer, og huset fikk en sentral rolle i hverdagen på Solbråtan.
– Det ble grendehuset for hele området, skriver Stormoen.
Lokale lag og foreninger brukte lokalene jevnlig, og huset var også et naturlig sted for private markeringer. Familier samlet seg til dåp, konfirmasjoner og jubileer, og mange en nokså fuktig fest har gått av stabelen i den gamle tyskerbrakka.
– Mange hadde en personlig tilknytning til huset gjennom generasjoner, forteller han.
Brå slutt i 2018
I 2018 ble all aktivitet stoppet da Forsvarsbygg avsluttet driften. Huset ble stengt, og lokalsamfunnet mistet sitt samlingspunkt.
– Alle forventet at det skulle komme en videreføring, men det gjorde det ikke, skriver Stormoen.
Senere kjøpte kommunen eiendommen, og debatten om framtidig bruk har pågått siden.
– Må tas vare på
Stormoen håper historien kan bidra til å gi huset en tydeligere plass i kommunens arbeid.
– Dette er ikke bare et bygg. Det er et uttrykk for identitet, fellesskap og historie.
– Mitt ønske er at huset tas vare på og igjen blir et sted der folk møtes, avslutter Stormoen.
