Så enkelt, så ugreit!
Det er enkle er slett ikke alltid det beste, skriver Nesanet Hailemariam i dette debattinnlegget.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Vil du mene noe? Skriv til oss på debatt@oavis.no.
I en tid der polariseringen brer om seg, og algoritmene pøser på med de enkleste svarene på de mest sammensatte spørsmålene, kjenner jeg på en uro som ikke vil slippe.
Det er som å stå midt i et rom der alle roper, men ingen hører. Jeg tar meg i å veie hvert ord før jeg skriver en kommentar, for uansett hva jeg sier, vet jeg at noen vil dra det rett ut i ytterkantene: for eller mot, svart eller hvitt.
Det er kanskje ikke så rart. For skrur jeg på TV-en eller scroller på mobilen, ser jeg politiske ledere som kappes om å overgå hverandre i absurditeter. Korte, spisse budskap som treffer som bestilt.
Når komplekse spørsmål reduseres til enkle slagord, forsvinner rommet for å forstå hverandre.
Jeg leter derfor etter nyansene, etter kompromissene, etter de samtalene som tar litt tid. Men de drukner i støyen.
Raske svar - uten forpliktelser
Populismen finner grobunn i mange debatter, om klima, om innvandring, og som vi har sett de siste dagene: Kjønnsroller. I 2025 har vi altså kommet frem til at likestilling også har blitt enten eller, for eller imot.
Svart/hvitt. Ingenting imellom.
Og jeg merker hvor lett det er å la seg friste av populismen, som gir raske svar, uten forpliktelser.
Men jeg ser hvordan den stjeler det vi egentlig trenger for å leve sammen: Viljen til å tåle uenighet, motet til å stå i det vanskelige og rausheten til å la andre ha et annet perspektiv enn vårt eget.
Når jeg ser unge jenter løfte fram «tradwife»-idealer, iført hvite forklær i beste sendetid på TV, som om tiår med kamp for frihet og likestilling aldri hadde skjedd, kjenner jeg på en sorg.
Menn og kvinner er forskjellige, men vi er mer like enn ulike. Ulikhetene trenger ikke sette oss opp mot hverandre. De kan utfylle, berike og gi oss rom til å være hele mennesker.
Populismen har ikke plass til disse nyansene.
Den lever av å overdrive forskjellene og gjøre dem til våpen i en kamp som aldri burde vært en kamp i utgangspunktet. Når forskjellene blåses opp på den måten, rives fellesskapet ned.
Når alt dette føles overveldende, ser jeg etter det som gir meg håp. Og jeg finner det ikke på skjermen, men i hverdagen i nabolaget.
Mitt Kolbotn
Når jeg går i nærskogen og møter naboer, eller ser barna på vei til trening, blir det alltid noen ord om været, hundene eller ballen under armen. Og når jeg står på perrongen sammen med andre og sukker over nok et innstilt tog, oppstår en liten form for fellesskap i det usagte: vi deler irritasjonen, og vi deler den sammen.
Når jeg haster inn i grønnsaksbutikken for å finne noe raskt til middag, står de samme blide karene bak disken klare som alltid. De spør hvordan det går, husker hva jeg pleier å kjøpe. De inviterer til nyanser, ulike smaker og ulike samtaler. Og i det korte møtet ligger en raushet som gjør at butikken føles mer som et møtested enn bare et sted å handle.
Og langs sidelinjen på fotballbanen blir motgiften til populismen tydelig. Mødre, fedre, besteforeldre, der deler vi tepper når kulda kryper inn, jubel når noen scorer sitt første mål, og stillheten når kampen tapes.
Barna ser fellesskapet i praksis; voksne som stiller opp, deler både glede og skuffelse, og viser at lagspill skjer like mye langs sidelinjen som ute på banen.
Jeg finner håp i nabolaget mitt. Men håpet alene holder ikke
Og de ser trenerne, voksne som bruker fritiden sin på å følge opp andres unger som om de var deres egne. Kvinner og menn som lærer dem samarbeid, respekt og gleden ved å spille på lag. Ingen av dem passer inn i de forenklede kjønnsrollene populistene selger.
Mange av dem jeg møter daglig, er jeg sikkert rykende uenig med i mye. Men vi snakker sammen. Vi aksepterer forskjellene og finner likevel et fellesskap. Og nettopp dette rommet har populismen ikke plass til.
Vi blir fattigere
Når debattene rundt oss går i feil retning, når de blir så enkle, kjenner vi også etterdønningene i mitt nabolag. Det enkle budskapet former hvordan barna våre forstår seg selv og hverandre. Gutter mot jenter, svart mot hvit, for eller mot et politisk parti. Ingen nyanser.
Men jeg ser jo at det er felleskapet som er motkraften. Når vi deler togseter, handlekurv eller idrettsbane, blir illusjonen om «oss» mot «dem» vanskeligere å opprettholde.
Jeg finner håp i nabolaget mitt. Men håpet alene holder ikke. Hver enkelt av oss må stå opp mot kreftene som vil dytte oss tilbake i tid, som reduserer enkeltindivider til karikaturer, og som svekker demokratiet med enkle svar på komplekse spørsmål.
Populisme gjør oss fattigere fordi den forsøker å rive i stykker de båndene vi bygger mellom oss.
Jeg vil at mine barn skal vokse opp med forbilder som viser at styrke og ansvar kan se ut på mange måter, og at fellesskapet alltid blir sterkere når nyansene får plass.
Populismen kan brøle på sosiale medier, men den kan aldri overdøve summingen fra fotballbanen på Tømtebanen en tirsdagskveld, latteren i grønnsaksbutikken eller samtalene på toget, selv når det står stille.
Gode løsninger og et godt liv finnes sjelden i ytterkantene. Det beste finnes i balansen, i sentrum, der nyansene får plass.
For det er jo slik at vi er ulike. Likevel er vi mer like enn ulike.
