– En oppvisning i elendig klubbdrift

NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Innholdet er skribentens meninger.

Siden år 2000 har Kolbotn tre gull, tre sølv og fire bronsemedaljer fra Toppserien for kvinner. Nå står klubben for første gang på 32 år i reell fare for å havne utenfor både Toppserien og 1. divisjon i kvinnefotballen. En uhyre spennende kvalifisering i november er siste håp for å unngå nedrykk til 2. divisjon.

For å forstå det nærmest utrolige fallet til klubben, må vi se lenger tilbake enn årets sesong. 

For er det noen som ikke skal måtte bære denne sportslige katastrofen på sine skuldre, så er det dagens spillerstall. I sum er de egentlig ikke stort bedre enn det årets resultater viser. 

Hva gikk galt?

Det er imidlertid en hel rekke nåværende og tidligere Kolbotn-ledere som bør ta en ekstra titt i speilet. De har det nemlig blitt noen av de siste sesongene.

Vi kan først spole tiden tilbake til 2022-sesongen. Da spilte KIL-damene på en forfallen Sofiemyr stadion. Så dårlig var underlaget på vårparten at NFF så det nødvendig å avlyse kampen mot Avaldsnes på grunn av spillernes sikkerhet.

Timene og dagene etterpå ble preget av pekelek og ansvarsfraskrivelse. Klubben, ved leder Harald Vaadal og Einar Engedahl, mente kommunen ikke hadde gjort jobben sin. Kommunen mente Kolbotn burde flyttet kampen siden de var kjent med baneproblemene.

Nedrykk og pengekrise

Kamp ble det ikke og én måned senere ble Avaldsnes tildelt seieren på walk over. 

Uansett skyld, poenget eller poengene som forsvant på grunn av dårlige administrative forberedelser, ble faktisk helt avgjørende for at Kolbotn ikke fikk spille sluttspill mot de beste lagene og kjempe om Champions League-plass. De moste Vålerenga i siste serierunde, men havnet ett fattig poeng bak Stabæk på fjerdeplass.

I stedet havnet de i nedrykksgruppen, kollapset totalt, trener Aleksander Olsen ble sparket og klubben rykket ned på spektakulært vis.

I løpet av 2022-sesongen kom det også frem at klubben hadde blitt drevet med store underskudd i flere år. Vaadal informerte først om at situasjonen var krevende, men under kontroll.

Det var den ikke. Den totale gjelden var på flere millioner kroner.

2022-sesongen fremstår i ettertid som det totale kaos.

I slutten av april trakk Pål Bjørnstad, daglig leder i Fotball Kvinner, seg på dagen. Årsaken ble oppgitt som «ingen dramatikk utover en arbeidskontrakt som utløp i mai».

Han ble raskt erstattet av Henning Stubberud.

Styret gikk også av og ble erstattet av et nytt midlertidig styre. Damesiden måtte regelrett reddes av resten av klubben, til stor misnøye fra flere andre idrettsgrupper.

Styrelederen i Kolbotn Fotball Herrer sa rett ut at klubben burde skrote elitesatsingen på kvinnesiden.

For tre setninger siden skrev vi om Henning Stubberud. Han varte ikke lenge. I oktober samme år trakk han seg, etter rundt fem måneder i jobben.

Flukten var ikke over. Også Harald Vaadal sa takk for seg og ble erstattet av Jan Thomas Birkeland.

Heller ikke han skulle få rolige dager på jobb.

Nye trenere, nye ledere, ny nedtur

I overgangen fra 2022 til 2023 forsvant nesten et helt lag til andre klubber, men trenerduoen Tresor Egholm og Vetle Vangstuen sydde utrolig nok sammen en ny konkurransedyktig gruppe.

Et nyvalgt styre var også på plass, anført av styreleder Marianne Antonsen Gamst, mor til klubbens stortalent Sigrid Gamst.

I samme periode kom Rune Holter kom inn som Kolbotn Fotball Kvinners tredje daglige leder på ett år. Han skulle blant annet bidra til økte inntekter. Der hadde det nemlig skortet veldig over flere år ifølge klubben.

Optimismen rådet, men allerede i mars 2023 kom det en ny utenforsportslig nedtur. Ikke bare var gresset på Sofiemyr stadion under en hver kritikk. Også garderobeanlegget var i så elendig stand at klubben ikke fikk bruke sin faste hjemmebane til kamper.

2023-sesongen i 1. divisjon måtte derfor tilbringes på breddeanlegget Østre Greverud. Helt permanent ble det imidlertid ikke.

Siden 2023 har Kolbotn nemlig måtte arrangere hjemmekamper på Greverud, Langhus KFUM Arena, Jessheim stadion, Nadderud stadion, Strømmen stadion, i LSK-hallen, Grorud stadion og på Consto Arena i Mjøndalen, fordi de ikke har hatt en godkjent hjemmebane.

Hjemmebane eller ikke. Kolbotn-laget fosset gjennom divisjonen og tok seg opp til Toppserien på første forsøk, anført av profiler som Selma Panengstuen, Emma Braut Brunes, Johanne Fridlund og Eline Hegg.

Økonomisk gikk det også ok for første gang på lenge, til tross for at spissjuvelen Martine Fenger nærmest ble gitt vekk til Barcelona av duoen Jan Thomas Birkeland og Marianne Antonsen Gamst midt i sesongen.

Ny trener og ny spillerflukt

Foran 2024-sesongen i Toppserien var Luke Torjussen ansatt som ny trener til fordel for Tresor Egholm, som ikke ønsket å fortsette. Torjussen hadde store ambisjoner og det unge laget leverte mer enn nok til ny kontrakt i sin nomadetilværelse på Grorud.

Men i kulissene ulmet det. 

Samarbeidet mellom administrasjonen i Kolbotn IL og apparatet rundt damelaget var på frysepunktet. Sterke krefter rundt kvinnelaget hadde lagt slu planer om å forlate Kolbotn IL, og fortsette i en adskilt elitedel.

Planene var blant annet støttet av medlemmer i styret og en steinrik, hemmelig investor. Han skal vi snart komme tilbake til.

Hvorvidt kvinnefotballeder Rune Holter var involvert i disse planene er uvisst. Han ble først sykmeldt, før han forsvant ut av klubben høsten 2024, uten å ha generert noen særlige inntekter.

Det var imidlertid ikke verken hans avgang eller selve exit-planene som skulle skape årets største overskrifter.

Mot slutten av sesongen kom det et nytt gigantisk sjokk. Parallelt med arbeidet med å bryte ut av sin egen klubb, hadde klubben unnlatt å forlenge kontraktene med spillerne sine. Ved nyttår kunne derfor et helt lag gå gratis til andre klubber. Og det gjorde de.

Landslagskeeper Selma Panengstuen gikk til Brann, Eline Hegg valgte Vålerenga, Mille Flø dro til Stabæk og Emma Braut Brunes gikk til Brøndby, for å nevne noen.

Kolbotn stod ribbet tilbake, kaptein Susanne Haaland ble kalt illojal for å uttale seg i media og en illsint trener Luke Torjussen ble sendt på dør. Saken vakte oppsikt også nasjonalt.

Kranglet seg syke og rykket ned

Da 2024 ble til 2025 var det bare en håndfull lokale Kolbotn-jenter som møtte opp til trening i Valhall. Da hadde uprøvde Arild Sundgot fått overta trenerjakka i nye Kolbotn Elite. Den hemmelige investoren hadde slettet de siste millionene med gjeld og frem mot sesongstart ble et nytt lag stablet på beina, bygget rundt styrelederens datter.

Nå skulle Kolbotn virkelig gjenreises.

Før årets første seriekamp ble spilt hadde Ingvar Graffer både rukket å bli ansatt som klubbens nye daglige leder, og å si opp den samme jobben. Tre måneder varte eventyret. Om han rakk å utrette noe konstruktivt er usikkert.

Etterhvert tok nåværende leder Einar Engedahl over roret.

Da seriestarten omsider kom, uteble poengene, på trening kranglet spillere på seg sykemeldinger og noen kamper før slutt fikk Sundgot fyken. 

Trenersparkingen hjalp ikke nevneverdig på poengfangsten. Etter to sesonger i Toppserien var et nytt nedrykk et faktum. 

– Sesongen har vært kaos. Det har ikke vært gøy å spille her, sa keeper Savanna Duffy og la til at klubben var dårlig ledet.

Hun og flere andre spillere forlot Kolbotn så fort skjebnen var beseglet.

Store planer, nye nedturer

Til tross for kaos, kritikk og nedrykk, kunne Kolbotn raskt slå fast at de hadde gode nyheter på lur før 2026-sesongen. Investoren åpnet igjen lommeboka og hentet inn meritterte Toni Ordinas til en dobbeltrolle som både trener og sportssjef. Han uttalte at han så enorme muligheter i den nye klubben.

– Han vet hva som skal til, og hvordan man strukturerer gode team, sa styreleder Monica Ottesen.

På banen skulle lokale jenter akkompagneres av uprøvde navn, men ambisjonene var likevel å kjempe i toppen. Kanskje til og med å rykke opp.

Det gikk ikke mange serierunder før fotball-Norge skjønte at det var et mål uten rot i virkeligheten. Laget var ikke i nærheten av toppen av førstedivisjon. 11 poeng på de 10 første kampene var likevel nærmest et sjokk.

Da tok klubben grep igjen. Tresor Egholm ble nok en gang hentet inn på trenerbenken, mens Ordinas nå skulle ta hånd om det mer administrative innen sport. På de 12 påfølgende kampene karret Kolbotn til seg 10 fattige poeng og falt ytterligere på tabellen.

Nå er klubbens siste halmstrå for å bli værende i elitefotballen en nervepirrende kvalifisering mot enten KIL/Hemne eller ØHIL.

Kolbotn vil være klare favoritter, men et tap her vil være en sportslig krise med enorme konsekvenser. 2. divisjon for kvinner er nærmest å betegne som breddefotball.

Timingen vil også være på grensen til komisk, siden politikerne akkurat har vedtatt å bygge et nytt eliteanlegg på Sofiemyr til 90 millioner kroner.

År med elendig klubbdrift

Uavhengig av hvordan det går i kvalikkampene er det på høy tid å se seg i speilet for mange av de som har vært involvert rundt kvinnefotballen i Kolbotn siden 2021.

De siste årene har egentlig vært en oppvisning i elendig klubbdrift og uforståelige avgjørelser, ispedd noen uheldige omstendigheter.

Et eksempel: I styret som holdt på å kjøre Kolbotn Fotball Kvinner i grøfta økonomisk i 2022 satt Monica Ottesen. Hun er i dag styreleder for Kolbotn Elite, etter at hun tok over for nevnte Antonsen Gamst.

Mens store deler av kvinnefotballen har blitt profesjonalisert og spisset, godt hjulpet av at klubber på herresiden også profesjonaliserer sine kvinnelag, har amatører fått herje fritt i kvinnedelen av Kolbotn. Det gjelder i både styre og klubbledelse.

Klubben har i store perioder blitt styrt både av mennesker uten nødvendig kompetanse, med særdeles kortsiktige horisonter eller med tvilsomme intensjoner. Det holder beviselig ikke i lengden i toppidrett.

Nå har virkeligheten omsider innhentet Kolbotn, men jeg stiller meg foreløpig tvilende til om de har innsett det selv.

Veien videre

Så hva nå Kolbotn? Dersom klubben rykker ned til 2. divisjon vil det få store konsekvenser både sportslig og administrativt. Det er faktisk en så ubehagelig virkelighet at vi foreløpig lar den ligge.

Dersom det skulle gå veien i kvaliken må klubben likevel tørre å røske opp internt. Det må være et krystallklart mål å knytte til seg kompetente folk og stake ut en solid og bærekraftig kurs. Det kan ikke lenger være nok at noen bare har lyst til å bidra i styre og stell, at man har en talentfull datter man vil legge til rette for, eller at man kjenner noen som kjenner noen.

Administrativt må man søke stabilitet. Det er et fellestrekk for de aller fleste klubber med suksess, både på herre- og kvinnesiden av fotballen. Kolbotn har dessverre vært preget av det motsatte, noe denne gjennomgangen viser med all tydelighet.

Og så gjør det heller ingenting om den søkkrike, og inntil nå hemmelige investoren Anders Misund, trer frem fra skyggene og forteller omgivelsene rundt Kolbotn hva han skal bidra med de neste årene. Hvor lenge vil engasjementet hans vare? Hvilke krav og betingelser setter han?

Det er det uhyre viktig å avklare, for hans rause bidrag er egentlig klubbens eneste håp i kampen for å gjenreise seg som en reell aktør på kvinnesiden av norsk toppfotball. Den dagen han får nok er jeg dessverre redd for at sistemann ut må skru av lyset hos Kolbotn Elite for godt. Så skjørt og personavhengig virker dette byggverket å være.

Inntil videre kan klubben fortsatt avgjøre sin egen skjebne ved å vinne kvaliken. For dagens og fremtidens Kolbotn-jenter håper jeg inderlig de griper halmstrået med begge hender. Da kan gjenoppbyggingen begynne.

Eskil Bjørshol

Redaktør i Oppegård Avis